Narkotika og Død!

Bakgrunn; Så en dokumentar på TV2 her om dagen som het "Historien om Ragnhild" som gikk innpå meg.

Ragnhild var 15 år da hun døde av en overdose. Hun hadde fått i seg nok heroin til å ta livet av et voksent menneske. Hun som satte sprøyta i armen hennes var mye eldre enn Ragnhild, og etterlot henne på en madrass i et kjøkken i 18 timer uten tilsyn. Det var flere eldre personer tilstede i leiligheten der dette skjedde og disse personene ble tiltalt for forholdet, men senere frikjent.

Ragnhild hadde ikke det beste utgangspunktet i livet. Hun bodde på Barnevernsinstitusjon og både moren og tanten er tidligere missbrukere. Allikevel beskriver de ansatte på institusjonen Ragnhild som ei livsglad jente som trivdes i selskap med andre, var glad i utflukter og stort sett i godt humør. Hennes nærmeste venninner visste ikke at hun bodde på institusjon og trodde hun var som alle andre. Ragnhild skrev dagbok om hvordan det var å bo hjemmefra, beskrev savn og hvordan hun kunne døyve dette savnet med rus. Hun skriver i sin dagbok at det er lettere å få tak i narkotika enn å bestille pizza.
Og nå er hun død, 15 år gammel.

Jeg har selv en datter på 15 år og klarer ikke å forestille meg hvordan det må være å oppleve noe slikt. Hva kunne vært gjort anderledes, hvem har sviktet, hvem har skylda, hvorfor ble ikke dette oppdaget i tide, hvorfor ble ikke de som var sammen med henne da hun døde straffet? Spørsmålene er utallige og det er vanskelig å finne fasit på alle, dessuten er det ikke sikkert det finnes noe fasit.

Vi mennesker er individualister som reagerer forskjellig på forskjellige ting som skjer i livet vårt. Hva som fungerer for en person kan fungere stikk motsatt for en annen. Det som virker som en livskrise for en person kan virke som en bagatell for en annen. Sånn er vi mennesker lagd og derfor er det svært vanskelig å finne skreddersydde løsninger som fungerer for alle, og det er slettes ikke sikkert de finnes heller.
Så hva skal vi som foreldre gjøre da, skal vi gi opp?

NEI, aldri i livet! Vi lever i en verden hvor våre barn blir utsatt for påvirkninger fra alle hold og det er ikke lett å følge med i svingene. Allikevel må vi prøve så godt vi kan, og prøver du så godt du kan så kan ingen forlange noe mere. Mitt råd er; Fotfølg dine barn, følg med hva som skjer på Facebook, forskjellige Chatte-sider, MSN og liknende. Om så du må forlange å få innsyn og få passord, så gjør det. Ha nær kontakt med andre foreldre når det gjelder overnattinger og andre aktiviteter. Lukter du ugler i mosen så ta affære med en gang og hent barnet ditt hjem. Følg med hvilken omgangskrets ditt barn har og ta gjerne kontakt med andre foreldre om problematikken, det kommer de til å sette pris på.
Ikke vær redd for å ta kontakt med Barnevernet hvis du føler at du står alene og ikke makter alt. Glem skremsels-hsitoriene, de er der for å hjelpe deg og ditt barn.
Håper forresten at det blir åpnet for at Barnevernet kan gå inn og bruke tvang i enkelte tilfeller. Barnet ditt kommer sikkert til å hate deg der og da, men kommer til å elske deg for valget du tok senere i livet, trust me!
FOR HVA ER ALTERNATIVET?

Denne uka har 3 personer som jeg har relasjoner til, tatt sitt eget liv. Hva er det som får en gutt på 20 år til å ta sitt eget liv? Helt ufattelig. Hva er det som får mennesker til å føle en slik bunnløs fortvilelse at de ikke ser noen annen utvei? Mulig det kan være kjærlighetssorg, økonomi, mobbing eller andre ting, ikke vet jeg. Så da går jeg tilbake til innledningen om at vi mennesker reagerer forskjellig på forskjellige ting og opplevelser. Derfor blir det vanskelig å forklare hvorfor noen går bort og tar sitt eget liv.
Men en ting er jeg rimelig sikker på; De som velger å gjøre dette må føle seg forlatt og tenke at ingen har det verre i hele verden enn dem akkurat i det øyeblikket valget blir tatt. Dessuten er det som regel de du minst venter det fra som gjør det, den kanskje litt stille av seg, den som mest gikk for seg selv eller den som du kanskje ikke har snakka med på ei stund.

Jeg er ikke noe psykolog og har null pedagoisk utdannelse, men jeg har venner og har, for å bruke Mette Marits berømte ord; En utagerende fortid, og tror jeg kan litt om livet. Er det noe jeg har lært så er det at jeg må bli flinkere å snakke om ting, og ikke være redd for å ta kontakt med personer i min omgangskrets som jeg mistenker kan ha problemer. Det er ikke sikkert at personen eller personene du snakker med kommer til å fortelle deg om sine innerste tanker og planer, men hvordan skal vi finne ut noe som helst hvis vi ikke snakker sammen? Ikke ta deg selv så høytidelig og ikke vær redd for å åpne deg. At en person som går rundt med negative tanker kan sette seg ned med en venn eller ei venninne å snakke om ting, kan ikke oppleves annet enn positivt. Om du da forteller litt om dine egne problemer og at ikke alle dager er like enkle, så vil denne personen nokså sikkert føle seg litt mindre alene. Som en klok mann en gang sa; "Hvis du aldri har en dårlig dag, hvordan skal du da vite når du har en bra dag?".

Vi trenger ikke flere historier om Ragnhild eller om 20 åringer som tar sitt eget liv.

Snakk med dine venner, snakk med barna dine, snakk med deg selv om så er, men for Guds skyld snakk. Like viktig er det å lytte, men det kommer som regel av seg selv bare vi blir litt flinkere til å lette litt på slipset. Livet er for kort til å tenke på hvor kort livet er. Vi bor i samme by, heier på samme lag og vi må hjelpe hverandre og de vi har rundt oss.

For hva er alternativet?

Tom K.