søndag 31. juli 2011

Til min Kone (Og ikke til dere andre) Joda! : )

Jeg dro på Sydentur til Bulgaria i 1992, sammen med min eldste bror og 2 kompiser. Flyet som plukka oss opp i Bodø hadde først vært innom Tromsø og tatt med seg en del Tromsø-væringer. Dette fant jeg ut på forhånd og foreslo for mitt reisefølge at vi skulle stille i Bodø-Glimt drakter og Gule Skjerf når vi gikk ombord, fordi akkurat på det tidspunktet lå Tromsø sist på tabellen og Glimt på topp. Vi sang Glimt-sanger gjennom hele flyturen og min bror og meg selv var til og med fremme i Cockbit sammen med Pilotene og sang, og de sang med!

Etter ei uke i Bulgaria kom vi i snakk med en hyggelig Tromsø-væring som hadde vært med på samme flyturen ned, og vi spurte han hvordan det gikk og om han og familien trivdes? -Joda, svarte han, men i går våknet jeg kl 04.00 på natta fordi min sønn på 6 år sto å hoppa i senga og ropte; ARNE HANSEN!

Nest siste dag i Bulgaria kom vi i snakk med 2 flotte Damer fra Bodø, som for øvrig også hadde vært på samme flyturen ned. Jeg forstod ikke hvordan vi kunne unngått å ha lagt merke til dem, siden de var usedvanlig hyggelig og pene å se på. Sikkert flaks for dem. men i dag så er han ene kompisen min (Frank) gift med ho ene, og undertegnede var Toastmaster i deres bryllup.

Jeg kom i snakk med ho andre Dama på en uterestaurant og jeg spurte ho om hvor ho kom ifra? Ho svarte at ho kom i fra Beiarn. Jeg fortalte henne at jeg mistet min Far i Beiarn i 1974, da han og en kamerat var på fisketur og min Far ble tatt av strømmen og druknet. -Ja, svarte Ho, det husker jeg godt fordi Helikoptrene var å søkte etter han og han ble funnet etter 2 døgn rett nedenfor huset der jeg er vokst opp.
I dag har denne Dama (Anne-Kari) og jeg vært sammen siden.

Ho jobba på Papirhandelen i Bodø og jeg henta ho som vanlig på jobb, tilfeldigvis den 8. August 1992, på hennes Bursdag, en nydelig Solfylt dag forresten. Jeg spurte om ho stola på meg og ho svarte Ja. Jeg tok frem et skjerf og bandt det foran øynene hennes slik at hun ikke kunne se noe som helst. Så kjørte vi i alle Rundkjøringene og alle mulige stikkveier som fantes i ca 1. time. Så parkerte jeg bilen, åpnet hennes dør og plasserte henne på en benk. Så gikk jeg ned på mine knær og sa; -Nu kan du ta bort skjerfet foran øynene, på en betingelse; At du vil gifte deg med meg? Når ho tok vekk skjerfet så satt ho på en benk utenfor Bodin Kirke, fuglene kvitret, Sola skinte, Ho felte en tåre og sa: -JA, det vil jeg kjære Tom.

Glemmer ALDRI det øyeblikket, glemmer aldri det vi har hatt sammen i tykt og tynt gjennom mange år. Du har en egen evne til å få meg til å føle meg som nyforelsket noen ganger, fordi jeg stadig oppdager nye ting sammen med deg, og det gjør meg glad, tilfreds og lykkelig. Du tar vare på meg når stunder er tunge, du stiller opp for stort sett alle og er hjelpsomheten selv, bare spør min gamle Mor. Som ho sier; -Hadde det ikke vært for Anne-Kari så hadde det ikke vært.

Jeg er for lite flink til å sette pris på det jeg har, men lover å gjøre noe med det. Jeg er bare en enkel gutt fra Bodø og av og til så lurer jeg på om jeg egentlig har fortjent deg Anne-Kari. Uansett så vit dette; Jeg elsker deg høyere enn mitt eget liv og går nok en gang ned på mine knær for å takke deg for fantastiske 20 år og ikke minst 7 år siden vi begge sa JA til Presten og fikk Velsignelsen.
Uten Deg hadde det ikke vært noe meg. Jeg elsker Deg!

Tom K.

onsdag 27. juli 2011

Etter denne dagen:

Kommer jeg ikke til å bruke mere tid, tanker eller krefter på den "Sinnsyke" Idioten som jeg ikke orker å nevne navnet på. Han fortjener ikke mere oppmerksomhet. Sinnsyk?; Ingen må komme å fortelle meg at et slikt menneske er en normal person med rasjonell tankegang og oppførsel. Til og med hans egen advokat, som har mest kontakt med han og kaller mannen "Gal", så levner det ikke mye tvil om saken etter mitt syn. Allikevel håper jeg at han blir kjent strafferettslig tilregnelig og må sone lenge, tror dette er den strengeste og den mest fortjente straffen i Norsk målestokk. Skulle så skje så er en ting i hvert fall sikkert, han kommer ikke til å bli behandlet med silkehansker av sine medfanger.

Dette er egentlig stikk i strid med budskapet til Jens Stoltenberg og brorparten av det Norske folk. Her er budskapet at vi skal vise mere åpenhet, være mere tolerante og ikke vise hevnlyst. Dette hylles av en hel verden og andre land ser opp til Norge p.g.a. disse holdningene. Personlig er jeg stum av beundring for en slik innstilling, men allikevel klarer jeg ikke helt å skjule avskyet og hatet mot et "menneske" som har gjort så mye faenskap!
For å snu litt på Sir Winston Churchill sine ord; Aldri har så få ødelagt så mye for så mange.
Men han vinner ikke! Ungdommer strømmer til politiske partier som aldri før, Norge har skjeldent stått så samlet som i dag og vi opplever en tilhørighet uten sidestykke. Sånn sett har han misslyktes totalt med sine handlinger og sitt budskap, mye takket være våre ledere, men mest av alt hele den Norske befolkning som har taklet denne hendelsen på en helt utrolig måte. JA, VI ELSKER DETTE LANDET!

Vi er alle individualister og takler krisesituasjoner på hver vår måte, og det finnes ikke noe fasit på hvordan man best kan komme seg videre etter dette. De som er rammet nært opplever nå en bunnløs fortvilelse og maktesløshet som det er vanskelig å forestille seg. Vi hører stadig om ufattelige historier og lidelser fra Utøya, og det er fremdeles vanskelig å forstå hva som egentlig har skjedd. Dessverre kommer det mest sannsynlig til å komme flere hjerteskjærende skildringer fra øya og vi må bare prøve å takle det så godt vi kan alle sammen.
Det jeg imidlertid er rimelig sikker på er at det hjelper å se Rose-havet i Oslo, det hjelper å høre Statsminister Jens Stoltenberg sette ord på hva mange føler, det hjelper med Fakkeltog og appeller, det hjelper å vite at hele Norge står samlet, det hjelper med ett minutts stillhet over store deler av verden, det hjelper de som er hardest rammet å vite at de ikke er alene. Det hjelper oss andre også å vite at vi kan bidra med noe som kanskje kan spre litt lys i en vanskelig tid.

Denne hendelsen kommer til å forandre oss alle, vi kommer aldri til å glemme og vi kommer til å bry oss mere om hverandre. Vi kommer til å bli mere tolerante mot andre kulturer og vi kommer til å ta mere vare på det vi har kjært. Vi kommer til å sette mere pris på det vi har rundt oss og vi kommer til å bli flinkere til å fortelle hva vi føler. Vi kommer oftere til å fortelle de vi har kjær at vi er glad i dem og vi kommer til å vise en hel verden hva en liten, men allikevel Stor Nasjon at vi står samlet. Hvorfor? Fordi vi er Nordmenn, vi bryr oss og vi bor i et av verdens beste land å bo i, Norge!

The road is long,
With many a winding turn,
That leads us to who knows where,
Who knows when,
But I'm strong,
Strong enough to carry him,
He ain't heavy, he's my Brother.
The Hollies

Sammen er vi mindre alene.
Tom K.