Til min Kone (Og ikke til dere andre) Joda! : )

Jeg dro på Sydentur til Bulgaria i 1992, sammen med min eldste bror og 2 kompiser. Flyet som plukka oss opp i Bodø hadde først vært innom Tromsø og tatt med seg en del Tromsø-væringer. Dette fant jeg ut på forhånd og foreslo for mitt reisefølge at vi skulle stille i Bodø-Glimt drakter og Gule Skjerf når vi gikk ombord, fordi akkurat på det tidspunktet lå Tromsø sist på tabellen og Glimt på topp. Vi sang Glimt-sanger gjennom hele flyturen og min bror og meg selv var til og med fremme i Cockbit sammen med Pilotene og sang, og de sang med!

Etter ei uke i Bulgaria kom vi i snakk med en hyggelig Tromsø-væring som hadde vært med på samme flyturen ned, og vi spurte han hvordan det gikk og om han og familien trivdes? -Joda, svarte han, men i går våknet jeg kl 04.00 på natta fordi min sønn på 6 år sto å hoppa i senga og ropte; ARNE HANSEN!

Nest siste dag i Bulgaria kom vi i snakk med 2 flotte Damer fra Bodø, som for øvrig også hadde vært på samme flyturen ned. Jeg forstod ikke hvordan vi kunne unngått å ha lagt merke til dem, siden de var usedvanlig hyggelig og pene å se på. Sikkert flaks for dem. men i dag så er han ene kompisen min (Frank) gift med ho ene, og undertegnede var Toastmaster i deres bryllup.

Jeg kom i snakk med ho andre Dama på en uterestaurant og jeg spurte ho om hvor ho kom ifra? Ho svarte at ho kom i fra Beiarn. Jeg fortalte henne at jeg mistet min Far i Beiarn i 1974, da han og en kamerat var på fisketur og min Far ble tatt av strømmen og druknet. -Ja, svarte Ho, det husker jeg godt fordi Helikoptrene var å søkte etter han og han ble funnet etter 2 døgn rett nedenfor huset der jeg er vokst opp.

I dag har denne Dama (Anne-Kari) og jeg vært sammen siden.

Ho jobba på Papirhandelen i Bodø og jeg henta ho som vanlig på jobb, tilfeldigvis den 8. August 1992, på hennes Bursdag, en nydelig Solfylt dag forresten. Jeg spurte om ho stola på meg og ho svarte Ja. Jeg tok frem et skjerf og bandt det foran øynene hennes slik at hun ikke kunne se noe som helst. Så kjørte vi i alle Rundkjøringene og alle mulige stikkveier som fantes i ca 1. time. Så parkerte jeg bilen, åpnet hennes dør og plasserte henne på en benk. Så gikk jeg ned på mine knær og sa; -Nu kan du ta bort skjerfet foran øynene, på en betingelse; At du vil gifte deg med meg? Når ho tok vekk skjerfet så satt ho på en benk utenfor Bodin Kirke, fuglene kvitret, Sola skinte, Ho felte en tåre og sa: -JA, det vil jeg kjære Tom.

Glemmer ALDRI det øyeblikket, glemmer aldri det vi har hatt sammen i tykt og tynt gjennom mange år. Du har en egen evne til å få meg til å føle meg som nyforelsket noen ganger, fordi jeg stadig oppdager nye ting sammen med deg, og det gjør meg glad, tilfreds og lykkelig. Du tar vare på meg når stunder er tunge, du stiller opp for stort sett alle og er hjelpsomheten selv, bare spør min gamle Mor. Som ho sier; -Hadde det ikke vært for Anne-Kari så hadde det ikke vært.

Jeg er for lite flink til å sette pris på det jeg har, men lover å gjøre noe med det. Jeg er bare en enkel gutt fra Bodø og av og til så lurer jeg på om jeg egentlig har fortjent deg Anne-Kari. Uansett så vit dette; Jeg elsker deg høyere enn mitt eget liv og går nok en gang ned på mine knær for å takke deg for fantastiske 20 år og ikke minst 7 år siden vi begge sa JA til Presten og fikk Velsignelsen.

Uten Deg hadde det ikke vært noe meg. Jeg elsker Deg!

Tom K.