Hvorfor går du i Kirka?

Jeg er ikke en idiot. Jeg vet at opp igjennom historien, både blant egypterne, hinduismen og flere andre religioner så har det fantes «guder» som er født 24. Desember, hadde disipler og sto opp fra de døde. Jeg vet også at den dagen de finner liv på andre plasser enn på jorden, så kan du kaste Bibelen på bålet.
Så noen sterk Guds-tro eller noe religiøs tro har jeg ikke. Det er ikke derfor jeg velger å bruke en Søndags formiddag til å gå i Kirka.

Det er ikke det dette handler om. Dette handler ikke om religion.

Det handler om å komme til et hus hvor ingen ser ned på deg, ingen som anklager deg for hva du har gjort, hva du kommer til å gjøre eller hvem du er.
Det handler om å ha respekt for andre mennesker og respekt for hva andre trur på.
Det handler om å treffe foreldrene til venner du har vokst opp sammen med, og se gleden i øynene når du tar dem i handa og forteller dem hvem du er.
Det handler om å være en av de få som av og til ikke må slå opp i Salmeboka, fordi du kan den Salmen utenatt, fordi du hadde Sørensen som klasseforstander på Saltvern Skole.

Det handler om å bidra litt til fellesskapet, sånn som f.eks i dag da kollekten gikk til Rønvik Menighet og arbeidet de gjør. Noe jeg synes er viktig og nyttig.

Det handler om øyeblikksopplevelser folkens! Jeg vet ikke hvem som sørget for at Liverpool vant i Istanbul 25. Mai 2005? Jeg vet heller ikke hvem som sørget for at mine barn ble født og at jeg var så heldig og hadde evnen til å klippe navlestrengen til begge to, fordi jeg var til stede.

Men jeg vet hvem som ga meg vin og brød i Kirka i dag, så meg inn i øynene og sa; «Gå med Gud.»

Det har jeg voldsom respekt for. Jeg har respekt for hva Han trur på og når han velger å dele denne trua med andre, uten å påtvinge noen, så synes jeg det er stort gjort av et annet menneske.

Et lite under; Før jul var jeg i Kirka på en Søndag. Det var barnedåp av to jenter. Ho ene skulle hete Johanne, ho andre skulle hete Hedvig.

Kjæresten min heter Johanne og mora hennes heter Hedvig. Hva er oddsen? Say noe more...

Det skjedde noe med meg da jeg var å besøkte St. Peterskirken i Roma for noen år siden. At noen har brukt så lang tid av sitt liv på å bygge dette mesterverket, basert på Gudstro, er rett og slett imponerende. Rørte meg langt inn i hjerterota. 

Jeg vet ikke om det jeg gjør er rett eller galt. Folk må gjerne synes at dette er latterlig, og det er det kanskje også for alt jeg vet? 

Men det betyr noe for meg. Ikke så lett å forklare, men det gjør meg godt å gå i Kirka. 

Og i dag sang jeg/vi den fineste Salmen jeg har hørt EVER!

"Be thou my vision" ligger på Youtube. Jeg ble helt nerimella. :)

Så da kan du egentlig gjøre og tro hva du vil. Så kan jeg gjøre og tro hva jeg vil. 

Ekte Kjærlighet?

Noe som du har ønsket hele livet, men egentlig aldri har opplevd. Noe som du drømmer om, men egentlig vet inni deg selv at det er ikke oppnåelig. Et ønske og et savn om noe som du ønsker du skulle hatt, men du må nøye deg med det du har. Og det du har er godt nok for naboene og de andre som følger med. Fasaden må opprettholdes, koste hva det koste vil.

Men tenk deg følgende situasjon;

Du møter ei ny dame som du blir forelsket i. Hele din verden blir snudd opp ned. Du bestemmer deg for å legge alle kortene på bordet og være dønn ærlig med din fortid, nu-tid og fremtid. Da mener jeg HELT dønn ærlig!
Hvor mange tørr å være DØNN ærlig? Hvor mange tørr å innrømme sine svakheter, be om hjelp når det trenges som mest, eller fortelle sine innerste tanker?

Jeg har hatt flaks. Jeg har møtt ei som skjønner. Ei som jeg kan sitte sammen med i sofaen og prate om det meste. Ei som jeg elsker å ta på, elsker å snakke med, elsker å tilbringe tid sammen med, mere enn noen andre i hele verden.
Tenker på henne stort sett hele tida. Sender ho postkort med kjærlighets-erkleringer ganske ofte. Og jeg vet at ho setter pris på det. Har fortalt ho at jeg vil gjerne tilbringe resten av mitt liv sammen med ho, hvis ho vil.

Du må prøve å tenke på hennes behov, prøve å sette deg inn i hvordan hun tenker, hva hun savner og hva som skal til for at hun skal få det bedre. Og det viktigste av alt; Du må gjøre ditt beste!

Det skal egentlig ikke så mye til, men du må være ærlig mot henne og mot deg selv.

Du må glemme eller skyve bort det som har vært, kvitte deg med negative impulser i livet ditt, og tenke fremover og på de viktige tingene i livet og ting du kan gjøre noe med. En av de tingene er å fortelle henne at du er glad i at ho, og at du virkelig er det. Jo oftere, jo bedre... Og det kan du, hvis du vil. 

Jeg elsker Dama mi. Tenker på ho stort sett hele tida. Bilder på netthinnen og i drømmene. Jeg trives hvert sekund sammen med ho. I mine øyne er det ingen som når ho til kneskålene en gang. Ho er den flotteste og beste Dama jeg har møtt i hele mitt liv. Ho gir meg så mye i form av livsglede, positivitet, latter, gleder, sorger, øyeblikks-opplevelser og kjærlighet at resten blir bare bagateller.

Og noen ganger, når jeg ligger under dyna og savner ho som mest. Når puta er gjennomvåt av tårer og lengsel. Så savner jeg ho, mere enn selve livet. Kanskje det er ekte kjærlighet? I hvert fall for meg. J

Æ slår et slag førr Bodø! :)

Bodø;

En utpost på ei halvøy ut mot Vestfjorden, som i 1855 hadde 228 innbyggere.
Så kom silda og forandret alt. Rundt år 1900 var det plutselig 6.000 innbyggere på samme halvøya. Og de 6.000 la grunnlaget for det som senere skulle komme.

Byen som den 27. Mai 1940 ble lagt i grus av Tyskerne ved hjelp av over 200 sprengbomber og 1.000 brannbomber. Totalt omkom bare 15 personer, men byen lå igjen i ruiner. 3.700 Bodøværinger ble husløse og mange av disse overlevde pga. hjelp fra utkantstrøk og provisoriske ordninger. Mye takket være hjelp fra Sverige ble store deler av byen gjenreist relativt raskt, og er en av grunnene til at vi i Bodø har en bydel som vi kaller «Svensk-byen».

Så fikk vi flyplass og ble en strategisk viktig by i forhold til NATO og den kalde krigen. Da Nikita Krutsjhov, President i Sovjetunionen, hørte at spionflyet U2 mellomlandet i Bodø med jevne mellomrom på 60-tallet, truet han med å jevne byen med jorden.

Jeg husker ikke Månelandingen i 1969, men jeg husker landinga til Sturla Solhaug i 1975, etter han stup-heada inn 1-0 scoringen mot Vard i Cupfinalen. Ei scoring som løfta byen, folket og landsdelen til nye høyder. Aldri hadde det skjedd før at et Nord-Norsk lag hadde vunnet noe stort i Norge. Etter min subjektive  mening den største «Happeningen» i Bodøs historie. At Arne Hansen scora det andre målet, var mere som en vane.
For øvrig var Bodø/Glimt den første fotballklubben i Norge som hadde ordentlige Supportere, Supporter-sanger og Supporter-tog!

Og i 1993 skjedde det på nytt! Heia Glimt!!!

I år har Bodø 200 års jubileum og Bodø/Glimt 100 års jubileum.
Vi bor i en fantastisk by, uavhengig av hvem som sitter i overtall i bystyret og i ordfører-stolen. Vi bor i en by som har midtnattsol, en by som samtidig egentlig ikke har mørketid (ja, du leste rett), et fotball-lag og et håndballag i øverste divisjoner, et flunkende nytt Kulturkvartal med fulle hus stort sett bestandig, en Parkenfestival som er utsolgt før den legges ut for salg, og et yrende og skapende kultur-miljø med nye og spennende artister og prosjekter som klekkes ut raskere enn en mann i satt alder klarer å følge med på.

Alle byer har sine særtrekk, men jeg tviler på at så mange byer med rundt 50.000 innbyggere har så mange særtrekk som Bodø har. Og jeg har ennu ikke nevnt Saltstraumen, Keiservarden, Havørna, Musikkfestuka, Flymuseet, Moloen og Shirley Bottolfsen.

Jeg har hatt gjester ombord på Hurtigruta som har reist langs hele Norges kyst, som har kommet bort til meg å sagt; «Jeg kunne ikke tenkt meg å forlate hjemlandet mitt, men hvis jeg skulle flyttet hit så hadde jeg flyttet til Bodø». De var fra Australia.

Vær glad i byen din og gå stolt!
Vi får det til i Bodø. Takket være dyktige mennesker, ildsjeler og folk som bryr seg om byen Vårres!

HEIA GLIMT!!! :)

Sylvi Listhaug;

Har akkurat sett «Debatten» i sin helhet på NRK. Inntrykkene er mange. Folk fra Amnesty, Helsingfors-komiteen og en programleder fra NRK som hele tiden avbryter. Listhaug fikk sjeldent eller aldri fullført sitt svar.
Men ho sto rakrygga.

De måtte til og med sende inn en Biskop i studio, for å utfordre Listhaug på sin kristne tro. En Biskop som var fundamentalt uenig i Listhaugs argumenter, men ho plukka han i småbiter og han ble til slutt stille etter at Listhaug stilte spørsmålet; Ok, Hvor mange skal vi ta inn? Alle?

Så sendte de inn «tung-skytset»: Audun Lysbakken SV, Helga Pedersen AP, Schei Grande V. Helga Pedersen som er fra Finnmark og som ble utfordret på at det er bred enighet i Stortinget om å sende tilbake asyl-søkere som ikke har krav på opphold i Norge. Uavhengig hva graderstokken viser. Helga Pedersen snakka litt om noe og noe om litt, og overså at Audun Lysbakken anklaget AP for å føre samme innvandrings-politikk som regjeringen.

Sylvi Listhaug sto alene og tok hele gjengen på strak arm!

Ho ble avbrutt hele tida og fikk aldri fullført sine argumenter pga. en talentløs programleder fra NRK, men allikevel nådde budskapet hennes frem.

Sylvi Listhaug imponerte. Ho er en usedvanlig dyktig politiker. Du kan være så uening du vil med politikken, men du kan ikke være uenig i at dama er dyktig.

Om noen år så kommer folk i Norge til å takke ho for den jobben ho gjør i dag.

Ho sto alene i kveld, mot alle. Ho mista aldri roen, hadde glimt i øyet og hadde egentlig full kontroll. Hadde de beste argumentene, de beste sammenlikningene og de beste poengene.

Sylvi Listhaug; I salute You!

Om flyktninger og innvandring.

Jeg er ikke bekymret over alle flyktningene som kommer til Norge over russergrensa. Jeg er ikke bekymret over flyktningestrømmen i det hele tatt. Sånn som den er i dag. Dette burde AS Norge takle.

Jeg er ikke bekymret over mine venner fra Somalia som kjører taxi eller buss i Bodø og som jeg prater med til daglig, og som lærer meg nye ting om livet nesten hver gang jeg møter dem.
Jeg har ikke angst over at mine kurdiske venner i Bodø, som kjemper for en god sak og eget land. Jeg skjønner hvor landet ligger.
Jeg har ikke angst over at mine muslimske venner i Bodø skal foreta en terror-aksjon. De er like glad i livet som det jeg er.
Jeg er ikke bekymret over alle som kommer kommer til Norge og prøver å få et bedre liv. Hadde mest sannsynlig prøvd å gjort det samme, i samme situasjon.

Dette handler ikke om fremmedfrykt! Har mest sannsynlig flere venner fra ulike kulturer og religioner enn mange andre har.

Jeg er mer bekymret over alle i Norge som ikke har forstått alvoret i hva som egentlig skjer nå. Jeg er bekymret over at så mange tror at barmhjertighet betyr å hjelpe noen få. Jeg er bekymret over at så mange, vet så lite om så mye.

Over tre Milliarder mennesker lever under «Fattigdomsgrensen», definert av FN, i dag. Altså over 3.000.000.000 mennesker.
Hvis du tar inn 10.000 flyktninger til Norge, så har du ikke en gang fjerna ETT null-tall. Hvis vi tar inn 1 Million flyktninger, som selvfølgelig er utenkelig, så sitter du fremdeles med 2.999.000.000 mennesker i nød.

Er det ikke da åpenbart at det viktigste vi kan bidra med er å hjelpe folk i nærområdet. Å hjelpe de som virkelig er i nød og som aldri får muligheten til å komme seg til et annet land, burde ikke det være vår primæroppgave? Mennesker dør jo her, hvert eneste minutt!

Hver eneste Jul så får jeg en liten påminnelse om hvem som trenger hjelpa mest; Hver gang jeg ser musikkvideoen «Do they know its christmas» på TV.
De aller svakeste. De som ikke har mulighet til noe som helst her i verden. De som kjemper for å overleve hver eneste dag.

FN sier at flyktningestrømmen i år kommer til å bli mye større enn i 2015.

De som ble sendt ut av Norge i Buss i dag til Russland, var enslige menn i alderen 21-40 år. Lykke-jegere vil mange kalle dem. Derfor har du ikke sett noen hjerteskjærende bilder av barn, mødre og folk i fortvilelse som ble sendt ut fra Norge, i beste sendetid på TV2 i kveld.

Media styrer media-bildet. Sånn er det bare.

Ikke la media styre DITT bilde av verden. Gjør så godt du kan med å danne ditt eget syn på verden og det vi står overfor. Ikke la alle inntrykk, tekster, uttalelser og meninger styre livet ditt. Gjør opp din egen mening, og slutt å jatte med.

Petter Uteligger

I 52 døgn levde han på gata i Oslo, uten penger eller noen andre hjelpemidler enn seg selv. Bare det er en bragd. Men han har gjort mye mer enn det.
For min egen del så har han forandret mitt syn på tiggere i Oslo totalt. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har gått nedover Karl Johan og tenkt; «Herregud, de jævla tiggerne er overalt.» Sånn tenker jeg ikke lengre, i hvert fall ikke i den grad som før. Og har han klart å forandre synet til en trangsynt og sta nordlending, så har han garantert klart å gjøre det med mange andre, kanskje en hel nasjon.

Kom Kong Harald så treffende sa det; «Det å være et helt menneske, bæres ikke av roller og titler. Posisjoner kan falle. Av og til kan det være veldig kort vei fra å ha alt – til å miste det meste. Vi bør være forsiktige med å la oss blende av posisjoner. Det er mennesket som fyller rollen det kommer an på.»

Akkurat dette har «Petter Uteligger» klart å beskrive med bilder og ord, på en helt fantastisk måte. Når du kommer så nært innpå mennesker som han har gjort så gjør det noe med deg. Du ser det helt tydelig i serien hvor Petter sliter ganske tungt i begynnelsen, men etterhvert som han blir kjent med andre i samme situasjon og klarer å bygge seg opp et slags nettverk, så går ting mye bedre.

Er det ikke litt sånn i livet for oss «vanlige» at det er viktig å ha folk rundt seg? De som faller fra er som regel de som ikke har noe nettverk eller noen som bryr seg noe særlig. De fleste jeg kjenner har gode venner og store nettverk. Forskjellen er bare at det nettverket som Petter Uteligger opparbeider seg, bryr seg så til de grader at man blir rørt av å se det. Folk som ikke eier nåla i veggen og har det virkelig tøft, deler mer enn gjerne det lille de har. Som Petter sa til Svein, en tungt belastet person i Oslo; «Nissen kom ned pipa i år allikevel, og det var du.» Han hadde kjøpt julegave til Petters datter.

Som jeg har prøvd å lære mine barn; «Det viktigste i livet er ikke å kunne alt som matematikk, historie eller alt det andre. Det viktigste i liver er å kjenne noen som kan det.» Kanskje ikke det beste livsmottoet, men viktig for meg.

Og det har bare blitt viktigere etter å ha sett denne serien. Vi må ta vare på hverandre.

Petter Uteligger; I salute You!